Løk er en vanlig grønnsak og et viktig krydder. De har en krydret og rik aroma, som kan forsterke smaken og fargen på rettene. De har også en viss ernæringsmessig og medisinsk verdi. Løk har ulike forbruksvaner og krav i ulike land og regioner, samt ulike planteteknikker og avlingsnivåer.
Kina og India er to viktige aktører i global løkproduksjon og handel, og løkproduksjonen og prisene deres har en betydelig innvirkning på både innenlandske og internasjonale markeder. Så, hva er forskjellen på Kina-løk og India-løk? Hvem er den virkelige vinneren av løk?
Kinesisk løk: verdens største produsent, men utilstrekkelig løkeksport.
Kina er verdens største løkprodusent og løkeksportør, og produserer ca. 24 millioner tonn årlig, og står for ca. 23% av den globale løkproduksjonen. Løkdyrkingsområdet i Kina er stort, med produksjon i forskjellige regioner, hovedsakelig konsentrert i provinser som Shandong, Gansu, Hebei, Jiangsu og Sichuan.
Det finnes forskjellige varianter av løk i Kina, inkludert rød skinnløk, hvit skinnløk, gul skinnløk osv. Blant dem er rød skinnløk de vanligste og mest populære blant forbrukerne. Teknologien for produksjon av løk i Kina forbedres også stadig, og tar i bruk noen nye plantemetoder og utstyr, for eksempel dryppvanning, isolasjonsfilm, mekanisk høsting, etc., som har økt utbyttet og kvaliteten på løk.
Kinesisk løk dekker ikke bare innenlandske løkforbruksbehov, men har også en del for eksport, hovedsakelig til asiatiske land som Vietnam, Japan, Malaysia, Sør-Korea, samt vestlige land som USA og EU. Kinas løkeksportpriser er relativt lave og har en viss prisfordel, men eksportvolumet er ikke stort nok, og utgjør bare rundt 5 % av det globale løkeksportvolumet.
Dette er fordi eksporten av løk fra Kina har vært underlagt noen begrensninger og utfordringer, slik som svingninger i etterspørselen fra hjemmemarkedet, konkurransepress i det internasjonale markedet, inkonsekvente eksportkvalitetsstandarder og kostnader og risiko ved eksporttransport og lagring. Derfor er det fortsatt mye rom og forbedringspotensial i Kinas løkeksport.
Indisk løk: nummer to i global produksjon, men med betydelige prissvingninger.
India er det nest største løkproduserende landet i verden, med en årlig produksjon på omtrent 19 millioner tonn, som står for omtrent 18 % av den globale løkproduksjonen. Løkdyrkingsområdet i India er også veldig bredt, hovedsakelig distribuert i Maharashtra, Karnataka, Gujarat og andre regioner, hvor løkproduksjonen utgjør omtrent 60 % av landet.
Det er to hovedløkvarianter i India: rødskinnet og hvitt skinnet, med rødskinnet løk som den vanligste og favoriserte av forbrukerne. Indias løkproduksjonsteknologi er relativt tilbakestående, hovedsakelig avhengig av tradisjonell manuell planting og høsting, mangler moderne utstyr og styring, noe som resulterer i ustabil løkutbytte og kvalitet.
Indisk løk er ikke bare en av de viktigste grønnsakene innenlands, men også en viktig eksportvare til utlandet, hovedsakelig eksportert til sørasiatiske land som Nepal, Bangladesh, Pakistan, samt Midtøsten, Afrika og andre regioner.
Eksportprisen på løk fra India er relativt høy og har en viss fortjenestemargin, men eksportvolumet er svært ustabilt og svinger mye på grunn av påvirkning fra innenlandske og utenlandske markeder.
Dette er fordi Indias løkeksport står overfor noen vanskeligheter og problemer, slik som virkningen av klimaendringer, ubalanse mellom tilbud og etterspørsel innenlandsk, statlige politiske intervensjoner, kontroll av eksportkvalitet og vanskeligheter med eksporttransport og lagring. Indias løkeksport står fortsatt overfor mange risikoer og utfordringer.
Løkkampen mellom Kina og India: Hvem er den virkelige vinneren?
Både Kina og India har høy løkproduksjon, men det er betydelige forskjeller i eksporten. Selv om eksportvolumet av løk fra Kina ikke er stort, er eksportprisen lav, eksportmarkedet er stabilt, eksportkvaliteten er pålitelig og eksporteffektiviteten er god.
Selv om Indias løkeksport er relativt stor, er eksportprisene dyre, eksportmarkedet er volatilt, eksportkvaliteten er ujevn, og eksportrisikoen er høy. Så fra løkens perspektiv, hvem er de virkelige vinnerne mellom Kina og India?
Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet, da ulike evalueringskriterier kan føre til ulike konklusjoner. Hvis produksjon tas som standard, er Kina utvilsomt vinneren, fordi Kinas løkproduksjon overgår Indias, og det er fortsatt rom for vekst. Hvis eksportvolumet brukes som standard, kan India bli vinneren fordi Indias løkeksportvolum er høyere enn Kinas, og det er også potensial for ekspansjon.
epilog
Løkproduksjonstvisten mellom Kina og India er faktisk en sammenligning av to ulike utviklingsmodeller og strategiske valg. Kinesisk løk dekker hovedsakelig innenlandsk etterspørsel, med eksport som et supplement, som legger vekt på kvalitet og effektivitet, og utvikler seg jevnt. Indias løk eksporteres hovedsakelig, supplert med innenlandsk etterspørsel, forfølger skala og fortjeneste, og vokser raskt. Begge modusene har sine egne fordeler og ulemper, så vel som risikoer, og det er ingen absolutt god eller dårlig.
